Atter en gang går vi løs på en ny sesong, og denne gangen skjer det noe helt spesielt med laget til Retroherrene. I en årrekke har vi spilt mot erkefiende Njård. Noen ganger var det jevnt, og vi vant bare med noen få mål. Andre ganger vant vi enkelt. For oss som elsker å vinne håndballkamper var det alltid noe spesielt de dagene det var duket for kamp mot Njård. De dagene spiste vi frokosten med et ekstra smil om munnen. De dagene luktet det blomster da vi snøret på oss draktene. De dagene kunne man ta på seg skoene uten å måtte knyte lissene på nytt.
Men etter noen sesonger uten tap for retroherrene, møtte vi veggen i 2014/2015. Hauken gikk inn for landing, kaffen ble kald, og Instagram overså oss. Det var ikke vår sesong. Det må ha vært skjebnen som ville det slik at to menn satt rundt et bord på Oslos Vestkant og at nettopp dette var tema for samtalen. «You can’t beat us» sa den ene. «Well, we cant’t join you either» sa den andre. «Why not?» sa den første. «I don’t know» sa den andre. «Join us» sa den første. «Why not» sa den andre.
Der og da, rundt dette bordet, på Oslos vestkant, ble idéen om å forene de to beste herrelagene i Gøy og Njård.
En uke før sesongstart kan man høre de sakte, men tunge, vingeslagene fra en hauk i det fjerne. Kaffen putrer på traktern, og den nye telefonen er proppfull av #-taster. Det later til å bli et godt år for Gøy Retro.
Det er med glede vi ønsker Njård-folket velkommen til Gøy, og vi ser frem til å ha noen å skylde på hvis vi nå plutselig skulle gå på en sportslig smell. De sosiale kvalitetene kjenner vi fra Veteran-NM, og der er det jo jo slik at… Å nei du – du får høre med Kebab.
Av Alga