LISE

Året var 1988. Den britiske plattformen Piper Alpha hadde eksplodert den sommeren, og 167 mennesker hadde omkommet. På vårparten  hadde en flyvemaskin av typen Dash 7 styrtet i Torghatten, og alle 36 ombord omkom. Mye viktigere var likevel det valget som man nå sto foran. Skal man velge LISE, eller skal man gå for den noe dyrere LISE+?

Det var mammane og pappane som betalte, så noen økonomisk bekymring var det nok ikke mange av oss som hadde. Viktigere var det at Bård hadde briller. Bård hadde briller, så han måtte ha LISE+. Det sa pappaen hans. Og da var det i grunnen et enkelt valg. Jeg gikk for LISE. Det var de med briller om hadde LISE+.

Og slik forble det i mange år. Da studentlivet dukket opp var valget om mulig enda enklere. Valutaen var ikke kroner, den var øl. «220 kroner forskjell, det er 20 Ringnes det. Jeg går for LISE!». Enkelt. For ikke å snakke om det året den siste 100-lappen gikk bort på en helium-ballong i Køben. Det ble LISE det året og. Og slik har det altså vært i alle år.

Men så kom årets regning. En rask gjennomgang av rikets tilstand, forteller meg at det meste går nedover. Bortsett fra BMI. Ikke at jeg vet hvilken BMI jeg har, men jeg er skråsikker på at jeg ikke har blitt noe mye høyere de siste årene. Ergo baller det på seg med BMI. I sommer måtte jeg ta en pust i bakken etter å ha karret meg opp trappene til XXL på Sandvika Storsenter. Trapper har alltid vært en bøyg for meg, men ekstra skuffende er det når det her var snakk om rulletrapp. Jeg har innsett at håndballkarrieren min ikke ender med hverken proffliv i Tyskland eller landslagsspill i Spektrum. Håndballkarrieren min kommer til å ende med et avrevet korsbånd i en svett håndballhall der dommerne ikke er spesielt mye dårligere enn spillerne.

Så i år har jeg valgt LISE+. For første gang. Og jeg krysser fingrene for at det skjer igjen.

For Algas Hjørne,
Alga